Granlia`s Leonbergere

                                   Tolstad.

Siden Granli`s historie er noe kort, er Tolstad`s, og dermed jorden gården vår ligger på, mye eldre.

Tolstad ble muligens opprinnelig kaldt Torleifrstadir, og er iallefall fra vikingetid, muligens fra yngre jernalder.

Det er en rekke gravrøyser og branngraver på valdet, men ellers er det ikke gjort spesielle arkeologiske funn her. Gården ble liggende øde etter Svartedauen, kansje et par hundre år.

Før reformasjonen tyder ting på at gården tilhørte erkebiskopens jordegodssamlinger, og har nok da vært klostergods.

I 1695 er Tolstad beskrevet som "Borgermester Brix`Oedelsgods".

Etterhvert ble gården lagt under Ongdalsbrukets eiendommer, som så mange andre gårder her i Ogndal.Mange forskjellige bygslermenn drev gården opp gjennom tidene. Her låg også mange husmannsplasser, noen er idag selvstendige gårder, andre er lagt øde.

Gården skal ha ligget lengre opp enn idag, ovenfor det som nå er bruket Svedjan. Det er ukjent hva tid gården ble flyttet, men det kan ha en sammenheng med når veien ble omlagt til nåværende trase, noe som visstnok ikke skjedde før etter 1850.

Tolstad var en av de første av Ongdalsbrukets gårder som ble frasolgt etter at kommunen hadde overtatt. Gården vart solgt i 1905 for 6000kr. Ogndalsbruket holdt da igjen store områder. Noen av husmannsplassene vart også solgt samme tid.

Granli vart fraskilt og solgt i 1958.

Idag er det 4 selvstendige gårder på valdet; Tolstad, Svedjan, Nordset og Granli.                        

Disse historiene er hentet fra bygdeboken for Sparbu og Ogndal, og får stå som et lite tankekors i dagens rovdyrdebatt......

                                                           

                                                               

Ane Serine var sommeren 1878 gjeter i Hollåssæteren, sammen med nabojenta Serianna Olsdtr. Innhogget.

De hadde satt seg på et vindfall for å eta nista si, da det plutselig kom en bjørn jagende med sauene. Jentene satte i et skrik, og det førte til at bjørnen angrep dem. Den bet først Serianna i skulder og overarm, fikk så tak i håret på Ane Serine, og rev av et stort flak med hår og skinn, som ble hengende nedover ansiktet.

Da satte Serianna i å gjø som en hund, og utrolig nok, bjørnen trakk seg unna, og gjennopptok jakten på sauene.

"Innherreds-Posten" avslutter sin omtale av tildragelsen slik:

"Uagtet de lidte Mishandlinger havde Pigerne Aandsnærværelse til at drive Kreaturene ind i det paa Sæteren værende Fjøs, førend de begav seg ned i Bygden, hvorhen de kun med største Møye var istand til at naa frem. og i den Grad medtagne af utmattelse og Blodtap at de paa første Gaard hvor de kom frem faldt i Besvimelse.Der blev snarest Muligt sørget for Lægehjelp til forbinding og sammenføyning af de Saar Bjørnen hadde bibragt.

Dagen Efter skulde tvende store Bjørner være sett i omtrent samme Trakt hvor Pigerne havde lidt ovenbeskrevne Mishandling. Som det synes frembyder der sig for de mange flinke og tidsmæssige Vaaben forsynede Skyttere her omkring i distriktet en gunstig Leilighet til saavel at kunne erhverve sig selv Hæder ved at fælde Bamsen, som at vise Bygden en Velgjerning ved at dræpe disse skadelige Udyr."

Om bjørnen ble skutt, vites ikke.

                                                            

Bjørn hadde forresten vært nærgående her før også.

I januar 1846 søker Jakob Taraldsen og Ole Hansen Hollåsplass om " Tilladelse ved frivillige Gaver at erholde en vanlig Erstatning for 2de Hæste som Bjørnen haver ihjelslaaet for dem".

Og de får fattigkommisjonens "Tilladelse til at i næstkommende Februar Maaned af Schejs Sogns Beboere ved frivillige Bidrag at Søge Hjelp i det dem rammende overodentlig Ulykkestilfelle"

De fikk med andre ord lov til å gå omkring og be om noen skillinger, uten å bli tiltalt for betleri!

                                                      

Høsten 1837 var Ole Olsen og sønnen Nils aktører i en temmelig dramatisk bjørnehistoreie.

Det var en bjørn som i flere netter gikk og gasset seg i havreåkeren, og Ole la ut sjølskott med åte. Og en natt smalt det, men bjørnen ble bare skadet, og reiste til skogs.

I grålysningen morgenen etter dro de to ut for å lete etter den, med hvert sitt gevær. de fulgte blodspor etter bjørnen inn gjennom skogen, men hadde ikke gått langt, før den plutselig bykset frem, og gikk til angrep på den nærmeste. Det var Ole, og Nils torde ikke å skyte av frykt for å treffe faren. Han fikk imidlertid gitt bjørnen et slag over nesen med geværkolben, noe som resulterte i at bjørnen gikk til angrep på han, og bet seg fast i venstre arma hans. Til tross for at Ole var stygt skadet allerede, greidde han å få inn et skott på bjørnen, og fikk befridd sønnen i site liten.

Men begge karene var ille medfart av bjørnens tenner og klør, og det gikk lenge før de ble arbeidsføre igjen. Særlig hadde det gått hardt utover arma til Nils, og han hadde stygge arr i den så lenge han levde.

                                                         

Haldor Pedersen var husmann på Sveet, en husmannsplass like i nærheten av oss. I 1802 fikk Haldor utbetalt skottpenger for 2 bjørner, begge skutt i Tolstadmarka i mai samme år.

                                                      

Jakob Kjesbu var en av de mest kjente bjørnejegerne i bygda, og felte mange bjørner i sin tid.

Av tingboka før høsttinget i 1797, ser man at han der troppet opp med skinnet av to fullvoksne bjørner, begge skutt i Kjesbumarka, og som han fikk skottpenger for.

                                                        

Eskild Kjesbu var fødd i 1825. Som guttunge var han gjeter i Grandsæteren. En dag ble han overrasket av en bjørn, og måtte ty til flukt. Herunder falt han, og kløvde ene kneskjellet mot en sten, slik at ahn fikk varig men av det. Og bjørnen tok forresten bjøllekua!

Eskild var visstnok ikke bjørnejeger, men skal være den siste i Ogndal som skjøt ulv.