Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tamhund (vitenskapelig navn: Canis lupus familiaris, tidligere også Canis familiaris), i Norge også kalt hund, bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn, er i realiteten domestiserte ulver som vi mennesker med årene har gjort til egne raser og varieteter gjennom avl. Ingen annet art viser et slikt mangfold av variasjon som denne underarten gjør.

Innhold 1 Hundens opprinnelse 1.1 Ny forskning gir nye svar 1.2 Systematikk og Klassifisering 1.3 Slektskapet til ulv 1.4 Slektskap mellom raser 1.5 Grupper, raser og varianter 1.6 Hva er en renraset hund? 2 Hundens bruksegenskaper 2.1 Familiehunder 2.2 Brukshunder 2.3 Hundesport 2.4 Utstilling 3 Hundesykdommer 3.1 Arvelige sykdommer 3.2 Overførbare sykdommer 3.3 Andre sykdommer 3.4 Forgiftninger og farlig føde 4 Fakta om hunder 4.1 Tilvekst 4.2 Hund kontra menneske 5 Hundens anatomi 6 Moderne hundeavl 6.1 Rasestandarder og kennelklubber 6.2 Nakne rariteter 6.3 Moderne ekstremiteter 7 Hunderaser 7.1 Å velge rase som passer 7.2 Valgets kvaler 7.3 Barnevennlige raser 7.4 Allergivennlige raser 7.5 Norske hunderaser 7.6 Populære hunderaser 7.7 Forbudte hunderaser 8 Hundebitt 8.1 Statistikk 8.2 Aggressive og farlige hunder 8.3 Årsaker til hundebitt 8.4 Utløsende faktorer 9 Lister og temasider 9.1 Temasider 9.2 Lister 9.3 Ville og semi-ville canider 10 Referanser

Hundens opprinnelse

Hundens opprinnelse, eller rettere sagt, ulvens^[1] utviklig til hund begynte trolig for omkring 76 000-135 000^[2] år siden. Det har moderne forskning gjennom studier med såkalt mtDNA slått fast med en rimelig grad av sikkerhet. På den tiden benyttet mennesket fortsatt klubbe, øks, spyd og kniv når de jaktet^[3]. Hvor lang tid det tok før hundene kunne regnes som tamhunder (domestiseringsprosessen) er imidlertid fortsatt uklart. Nyere forskning sier ca. 15 000-40 000 år. På dette området forskes det imidlertid ganske intenst, så overraskende svar kan dukke opp i samband med utviklingen av ny teknologi og nye forskningsprosjekter.

 Ny forskning gir nye svar

I dag regnes gråulvarten (Canis lupus) som hundens stamfar. Ulv i seg selv er ca. 40-60 millioner år gammel. Hunden ble temmet av mennesket lenge før noe annet tamdyr. Lenge trodde man at dette skjedde for omkring 12 000-14 000 år siden, men ny forskning og nye teknikker viser altså at det må ha startet før.

Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen^[4] ved Kungliga Tekniska högskolan^[5] i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra 5 distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prøver fra hunder og ulvers såkalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i 5 ulike genetiske grupper, der 3 av gruppene omfatter mer enn 95% av prøveresultatene. Disse gruppene går imidlertid helt på tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den største forskjellen i sekvensielt DNA ble målt på hunder fra det fjerne Østen, noe som kan peke mot at hunden som sådan oppsto der. Savolainen selv mener å tro at den må ha vært i Kina, men noe endelig bevis for det finnes fortsatt ikke. Om man følger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige av gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40.000 år siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller imidlertid at han fant flere såkalte subgrupper blant de større gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommer først ble domestisert for ca. 15.000 år siden. Både resultater og tolkningen av de er omstridt blant forskere og kynologer verden rundt. ^{[6] [7] [8] [9]}

De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder er ca. 30.000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens - nåtidsmennesket). Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. Det er derfor logisk å anta at (tam)hunder nedstammer fra ville canider.

Det eksisterer en rekke teorier på hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Spesielt langbeinte ulver hadde eksempelvis større suksess i jakten på byttedyr i åpent terreng enn mer kortbeinte ulver. Kanskje søkte mennesket å fremme disse egenskapene gjennom selektiv avl. Kanskje er myndeene et resultat av dette, eller kanskje ikke. Med tiden må det ha dukket opp forskjellige raser, men kanskje ikke slik vi tenker oss disse i dag. Den prosessen begynte nok først mye senere, kanskje først for omkring 8.000-10.000 år siden.

I Norge er funnet av den såkalte varangerhunden det eldste bevis man har for tamhunder. Varangerhunden ble funnet i Sør-Varanger og er datert ca. 7.000 år tilbake i tid. Man antar at denne hundetypen må ha vært ganske vanlig på Nordkalotten en gang i tiden. Funnnene av varangerhunden viser en rekke fellestrekk med den opprinnelige lapphunden. Et av disse fellestrekkene er at begge mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, et særtrekk de forøverig deler med norsk lundehund som også har noen fellestrekk med denne urhunden.

Selektiv og tilfeldig avl har med årene ført til flere raser, både gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har således skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon, nærmere bestemt i form av kunstig seleksjon.

 Systematikk og Klassifisering

I systematikken er tamhunden klassifisert som en underart (C. l. familiaris) til arten gråulv (Canis lupus). Gråulvarten er en av flere arter i hundeslekten (Canis), som på sin side tilhører hundefamilien (Canidae) og er rovdyr (Carnivora). Rovdyrene tilhører klassen av pattedyr (Mammalia) som er virveldyr (Vertebrata). Virveldyrene tilhører ryggstrengdyrene (Chordata) i dyreriket (Animalia). Hver hundetype er således teknisk sett å forstå som en rase, som til og med kan bestå av flere distinkte varieteter.

Det har lenge vært en viss debatt omkring tamhundens klassifisering som en underart (Canis lupus familiaris) av gråulv, fordi dette i realiteten gjør de rasene vi kjenner til varianter og subvarianter. Dette strider litt mot vår sunne fornuft. Noen mener derfor fortsatt at det er mer riktig å klassifisere tamhunden som en egen art (Canis familiaris), slik Carl von Linné gjorde det i 1758. Moderne forskning på hundens DNA har imidlertid klart slått fast at så ikke er tilfelle. Derfor ble tamhunden reklassifisert som en underart av gråulv i 1993.

Slektskapet til ulv

Ingen vet sikkert fra hvilken underart hundene nedstammer. Zeuner argumenterer i 1963 for den asiatiske ulven (Canis lupus pallipes). Olsen og Olsen argumenterer i 1977 for den tibetanske/mongolske ulven (Canis lupus chanco). Clutton-Brook (1984) argumenterer imidlertid både for den arabiske ulven (Canis lupus arabs) og den europeiske gråulven (Canis lupus lupus) som stamfar til våre tamhunder. Det kan imidlertid vise seg å være en kombinasjon, og at forskjellige raser derfor nedstammer fra forskjellige underarter i gråulvarten. Stadig flere forskere argumenterer for nettopp dette.

Nye studier utført av indiske forskere viser at hunden ikke kan stamme fra India, slik Zeuner og Olsen og Olsen argumenterte for (se ovenfor). Det viser seg nemlig at den indiske delen av disse ulvene er egne ulvearter, som har eksistert i henholdsvis 400.000 og 800.000 år. Vi kjenner bare til tre arter med ulv fra før så dette er en utrolig stor hendelse. Spesielt tatt i betraktning at vi snakker om to store rovdyr som vi har kjent til gjennom mange tiår, men altså ikke forsket på før nå. Kanskje vil forskningen om ikke så lenge gi oss nye svar på hundes opprinnelse og utvikling.
^[10]

Genetisk er tamhunder og gråulver så like at de biologisk betraktes som samme art. Hund er altså ulv og omvendt. Hunder deler minimum 99.8% av sitt arvemateriale (mtDNA) med ulven. Til sammenligning deler gråulv og dens nærmeste andre slektning prærieulven ca. 96%. Det betyr i praksis at en chihuahua og en grand danois begge er en nærmere slektninger av den store gråulven enn prærieulven, til tross for prærieulvens langt større visuelle likhet. ^[11]

Slektskap mellom raser

Det kan kanskje komme overraskende på mange hundefolk, men moderne forskning har gjennom studier av hundens såkalte mitochondriale DNA (mtDNA) avslørt et heller forbløffende slektskap mellom endel kjente og kjære hunderaser. Schäferhund f.eks., viser seg genetisk å være en nærmere slektning til mastiffer, boxer og andre mer typiske vokterhunder (ref. FCI gruppe 2) enn de fårehunder den vanligvis klassifiseres sammen med (ref. FCI gruppe 1). På den annen side viser studien også at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sankt bernhardshund har fårehundblod i årene. Kanskje må (bør) vi derfor revurdere vårt syn på flere av rasene, i alle fall hva alder angår. Studien viser nemlig at såkalte urgamle raser som grå elghund, faraohund (av mange fram til nå holdt som verdens eldte hunderase) og ibizahund kanskje ikke er eldre enn 150-200 år gamle i sin nåværende form, mens kynologer verden over har holdt dem for å være urgamle.

Studien ble foretatt av Dr. Elaine Ostrander, genetiker ved Fred Hutchinson Cancer Research Center (University of Washington), i samarbeid med kollega Dr. Leonid Kruglyak. ^[12]

 Grupper, raser og varianter

I 1984 godkjente FCI den franske eksteriørdommeren og professoren Raymond Triquets forslag om å etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene gruppe, rase og variant innen rasehundmiljøet. Før 1800 hadde ikke disse begrepene noen særlig relevans, men den kraftige veksten i antallet raser og varieteter mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet gjorde at disse begrepene ble stadig mer relevante for folks bevissthet og forståelse av tamhunden.

• En gruppe kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe med raser som deler visse felles egenskaper som kan overføres genetisk». F.eks. er stående fuglehunder ulike morfologisk sett, men de deler instinktet med å «ta stand» når de jakter på fugl. De kan således defineres som en gruppe. Ennå tydeligere definert som gruppe er kanskje myndene, som ikke bare deler måten de jakter på (med synet som viktigste sans), men også har en rekke morfologiske og anatomiske likheter.

• En rase kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe av individer med felles egenskaper, som skiller de fra andre medlemmer av deres art og som genetisk kan føres videre til neste generasjon». Med det mener han at «arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen eller motet til dommeren på utstillingsarenaen». En rase er således et smalere og mer tydelig begrep enn en gruppe, men altså ikke så smal og tydelig som varietetsbegrepet.

• En variant eller varietet kan iflg. Triquet defineres som «en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller de fra andre individer av denne rasen». Et eksempel er rasen belgisk fårehund, som eksisterer gjennom de fire variantene groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Med unntak av pelsen er disse hundenes morfologi og anatomi nærmest identiske.

Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å bistå som apportør under fuglejakt med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike raser over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden, og med det etter hvert bli en annen hund - en slags varietet av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. Et minst like stort problem er dagens ønske om «barnevennlige og snille» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karakter og ender opp som et «eksteriørmessig objekt» uten de bruksegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.

For å unngå uønskede varianter og dannelsen av nye uønskede raser, har kennelklubbene utarbeidet såkalte «rasestandarder» for hver enkelt hunderase som anerkjennes . Utstillinger, konkurranser og mesterskap innbærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevene typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «personlige meninger» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at oppdretter og dommer i mange tilfeller også er en og samme person.

Hva er en renraset hund?

Dr. Sandra Swart, History Department, University of Stellenbosch, 2003

«En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter.» I betydning, «hunder er sosialhistorie som kan bjeffe.»

Med det mente hun at såkalte «raserene hunder» kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte «rasestandardene» er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne «standarden» er således også grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke er en art (Canis familiaris), men en underart (Canis lupus familiaris).

Hundens bruksegenskaper

Hundens bruksegenskaper er svært allsidige. I dag trenes det til og med opp hunder som kan oppdage alvorlige sykdommer, som kreft, på et langt tidligere stadium enn noe instrument kan klare det. Vi kjenner alt til såkalte epilepsihunder, hunder som er trenet til å varsle om et kommende anfall, dempe fallet om pasienten faller, og til å hente hjelp om det blir nødvendig. Det kan virke som om bare fantasien vår setter en stopper for hundens mange egenskaper.

 Familiehunder

De langt fleste hunder er primært rene familiehunder, hvis oppgaver ikke er annet enn å glede og hygge. Studier har vist at hundens terapeutiske påvirkning på mennesker gjerne er mer positiv enn folk flest har vært klar over. Barn som vokser opp med hund i huset lærer seg f.eks. ofte tidligere å måtte ta hensyn. Noen hunder har også sekundæroppgaver som brukshunder, f.eks. som jakthunder, trekkhunder eller kløvhunder.

 Brukshunder

En brukshund er en hund som pr. definisjon benyttes til å løse forskjellige oppgaver. De fleste tenker imidlertid på en brukshund som en tjenestehund eller en gjeterhund. Det finnes både sivile og offentlige tjenestehunder. En offentlig tjenestehund kan f.eks. være en militær tjenestehund eller en politihund med forskjellig slags oppgaver, som en patruljehund, narkotikahund eller en bombehund. En sivil tjenestehund kan f.eks. være en servicehund med forskjellig slags utdanning, som en førerhund, hjelpehund eller terapihund.

 Hundesport

Hundesport er sportsformer der hunder inngår som et element. Hundeveddeløp, lure coursing, hundekjøring, hundekløving, agility, flyball og hundefrisbee er alle eksempler på hundesport, selv om ikke alle er konkurranseridretter.

Utstilling

Hundeutstillinger er populære arenaer for folk som liker å konkurrere om hvem som har de mest rasetypiske hundene. En kvalifisert dommer bedømmer hver enkelt hund i henhold til en forhåndsdefinert og godkjent rasestandard for rasen, og deretter bedømmes hundene individuelt mot hverandre kjønnsvis, aldersvis, rasevis, gruppevis og til slutt om hvem som er den beste utstillingshunden på den aktuelle utstillingen.

Hundesykdommer

Hundesykdommer er et fellesbegrep for en rekke plager som kan oppstå hos hunder. Nedenfor er noen av de vanligste og mest fryktede sykdommene listet opp. Flere av disse kan det vaksineres mot, andre igjen kan være arvelig belastet, smittebærende og/eller akutte. Søk hjelp hos veterinær.

 Arvelige sykdommer

Med arvelige sykdommer menes sykdommer som er helt eller delvis arvelig belastet.

• Albuleddsartrose (AA) er arvelig disponert, men kan trolig utløses eller forverres gjennom kostholdet.
• Atopisk allergi er en arvelig disponert allergi som er kronisk/tilbakevendende og forårsaker kløe i huden.
• Epilepsi kan være en arvelig disponert sykdom, men den er heldigvis ikke veldig hyppig.
• Hofteleddsdysplasi (HD) er arvelig disponert, men kan trolig utløses eller forverres gjennom kostholdet.
• Kreft er den mest vanlige årsaken til at hunder dør, og den er ofte arvelig disponert.
• Øyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall føre til både blindhet og død dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er arvelig belastet.

Overførbare sykdommer

Med overførbare sykdommer menes sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier.

• Flåttbårne sykdommer (som f.eks. borreliose, anaplasmose og skogflåttencefalitt) overføres via flåttbitt.
• Furunkulose eller byllesyke er en infeksjon i huden som skyldes stafylokokk-bakterier.
• Hundepest eller parvovirus smitter ved kontakt hunder imellom eller ved kontakt med avføring. Sykdommen skyldes et virus som angriper tarmslimhinnen.
• Kennelhoste eller parainfluensa er en smittsom infeksjon i hundens øvre luftveier og kan skyldes både virus og bakterier.
• Leptospirose forårsakes av bakterier som kalles leptospira spp.
• Rabies eller hundegalskap skyldes et virus som overføres med spytt, f.eks. via bitt.
• Reveskabb smitter gjennom fysisk kontakt og forårsaker intens kløe, tap av pels og uttørring.
• Smittsom leverbetennelse (HCC) eller virushepatitt (hepatit contagiosa canis) skyldes et virus kalt adenovirus 1 og smitter gjennom dråper via munn/nese eller gjennom avføring og urin.
• Valpesyke eller distemper skyldes et såkalt paramyxovirus som oftest starter med å ramme luftveiene.

 Andre sykdommer

• Coprophagia er en sykdom som gjør at noen hunder spiser sin egen eller andres avføring.
• Fedme hos hunder kan lede til flere alvorlige livsstilslidelser.
• Innbilt svangerskap er hormonelt belastet og inntreffer gjerne etter en løpetid.
• Livmorinfeksjon eller pyometra er en lokal betennelse inni livmoren som gjerne opptrer innen 3 måneder etter siste løpetid. Det finnes 2 former (åpen og lukket), hvorav lukket kan være akutt livstruende.
• Magedreining er en akutt livstruende tilstand som krever øyeblikkelig hjelp av veterinær.

Forgiftninger og farlig føde

Endel (menneske)mat og godsaker (såkalt snacks) som vi mennesker liker, og til og med i noen tilfeller anser som sunn, kan være direkte livstruende for hunder. Alle kjemikalier må også regnes som farlige for hunder, dersom ikke annet er spesielt notert. Noen kjemikalier er imidlertid farligere enn andre, spesielt de hunden kan mistolke.

• Druer og rosiner (les mer på disse sidene) kan være livsfarlig for hunder, selv om vi ser på dem som sunne for mennesker.
• Huggormbitt kan være farlig for små hunder og dersom hunden blir bitt på et sted som raskt transporterer giften til hjertet, men gi ikke hunden såkalte ormetabletter (prednosolon), da dette kan stimulere til økt aktivitet fordi det virker betennelsesdempende. Bær hunden eller hjelp den, slik at blodomløpet stimuleres i minst mulig grad. Oppsøk veterinær så raskt som mulig.
• Humle (Humulus lupulus) kan føre til akutt hypotermi hos hunder. Spesielt mynder ser ut til å være overfølsomme, men alle hunder bør holdes vekk fra denne planten (selv etter at den har vært benyttet til produksjon av øl).
• Kalkunskinn kan forårsake akutt betennelse i bukspyttkjertelen (akutt pancreatitt), noe som ofte medfører døden hos hunder.
• Kepaløk (vanlig løk) (les mer på disse sidene), og til en viss grad også hvitløk, kan være livsfarlig selv i små mengder for hunder (og katter).
• Rottegift er svært farlig og ofte (dessverre) lett tilgjengelig. Giften inneholder et antikoagulantia som kan føre til innvendige blødninger og død. Søk veterinær umiddelbart.
• Sjokolade og kakao (les mer på disse sidene) kan være direkte livstruende for hunder (kanskje også for hester og katter).
• Spylervæske (frostvæske) er i så måte et av de farligste kjemikaliene vi omgir oss med, fordi hunder opplever den som søt og velluktende. Den er dessuten lett å søle ut, fordi påfylling til spylertanker o.l. ofte sitter slik at dette lett skjer. For en hund kan imidlertid bare en liten mengde være nok til at den dør, om den ikke får hjelp svært raskt. Hos veterinær behandles ofte dyra med antibrekkmiddel og flytende kullfiber, som trekker opp eventuelle rester. Går det for lang tid kan imidlertid nyrene svikte p.g.a. krystalliseringen som skjer.
• Trykkimpregnert treverk (CCA-impregnert, forbudt i Norge) inneholder tildels store mengder giftige tungmetaller, som kopper (Cu), krom (Cr) og arsen (As). Hunder som tygger på treverk er i risikogruppen.
• Valnøtter (Juglans spp.) mistenkes å ha sammenheng med blæresten hos hunder.

 Fakta om hunder

I Norge er det ca. 500.000 hunder, hvorav ca. 400.000 er rasehunder. Hunder veier normalt fra 0,5 til over 100 kg, avhengig av rase og kjønn. Tispene har normalt løpetid 1-2 ganger årlig, avhengig av rase. Fruktbarheten er på topp omkring 11.-13. dag i løpetiden, og tispene går drektige i ca. 63 døgn før valpene fødes. I de første 8 ukene etter fødselen lærer så tispa valpene alt de trenger å kunne for resten av livet. Å ta valpene fra tispa før denne tiden er omme, kan derfor medføre en viss risiko.

Tilvekst

Ulike raser har store forskjeller i tilvekstperioden. Små raser blir fortere utvokst enn store raser. En liten hund, f.eks. en dvergpuddel, kan være ferdig utvokst alt ved 6-7 måneders alder, mens store raser, f.eks. en irsk ulvehund, trenger opp mot 36 måneder før de er utvokst. Allikevel blir de store rasene tidligere gamle enn de små, som kan forventes å leve opp mot dobbelt så lenge i noen tilfeller.

De mer enn 400-600 rasene som eksisterer rundt om i verden har oppstått som et resultat av avl på bestemte egenskaper, enten jakt, vakt, gjeting eller selskapsformål, der kombinasjoner også har vært vanlig. Utseende har dessuten hatt betydning for endel av rasene.

 Hund kontra menneske

Hunder tygger ikke maten slik vi mennesker gjør, men svelger den nærmest umiddelbart. Dette skyldes at hundens fordøyelse først starter når maten når magesekken. Hunder har ikke fordøyelsesenzymer i spyttet, slik vi har, og har derfor ikke behov for å tygge maten, annet enn for å dele den opp for enklere å kunne svelge den. På grunn av denne og en rekke andre forskjeller mellom hund og menneske, er derfor ikke menneskets kostholdsvaner særlig egnet for hunder. Nedenfor er en tabell med andre sammenligninger.

	Menneske	Hund
Luktorganets slimhinneoverflate	2-3 cm²	60-200 cm²
Luktceller	5-20 mil.	70-220 mil.
Smaksløker	ca. 9.000	ca. 1.700
Tenner	32	42
Tyggetid	lang	svært begrenset
Fordøyelsesensymer i spyttet	Ja	Nei
Spisetid	30-60 min.	1-3 min.
Magens volum	ca. 1,3 l	ca. 0,5-8 l
Magesyrens PH-verdi	2-4	1-2
Tynntarmens lengde	ca. 6-6,5 m	ca. 1,7-6 m
Tykktarmens lengde	ca. 1,5 m	ca. 0,3-1 m
Ant. bakterier i tarmfloraen	ca. 10.000.000/g	ca. 10.000/g

Tabellkilde: The Aniwa Encyclopedia

 Hundens anatomi

Se egen artikkel om hundens anatomi for detaljer

Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.

Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten regional tilnærmning eller en systemisk tilnærmning.

• Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert seperat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter man har studert denne regionen så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.

• Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.

 Moderne hundeavl

Se egen artikkel om moderne hundeavl for detaljer

Moderne avl med hunder begynte i England på 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som da oppsto. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn å arbeide for føden. En rekke nye hunderaser ble skapt på denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av å være avlet for fritidssysler og eget behag.

Før den tid var hunder stort sett å betrakte som arbeidshunder. Noen unntak var det nok, f.eks. blant adel og rikfolk, som kunne ta seg råd til å holde hunder for fornøyelsens skyld og dessuten hadde nok fritid.

Rasestandarder og kennelklubber

Eksplosjonen av nye hunderaser utover på 1800-tallet førte til dannelsen av en rekke raseklubber og nasjonale kennelkubber mot slutten av århundret. The Kennel Club ble f.eks. som den første dannet i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet i 1898 og er stambokregister for Norge. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre rasestandardene som oppsto i kjølvannet av de mange nye rasene.

Nå var ikke rasestandarder noe nytt i seg selv. Fra gresk historie kjenner vi til mer enn 2.000 år gamle rasestandarder, som nøye beskriver de egenskaper de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra Sahelområdet i Syd-Sahara kjenner vi også til at nomadiske tuareger har hatt rasestandarder for sine azawakher, om enn ikke skrevne. Kunnskapen har i stedet gått i arv fra far til sønn gjennom mer enn 1.000 år. Tuaregens kunnskap om sine hunder har overlevd helt til i våre dager, men om vestens interesse for rasen vil kunne bevare den er heller tvilsomt. Hellenere og tuareger var ikke like interesserte i de eksteriørmessige aspektene, men konsentrerte seg i større grad om de praktiske arveegenskapene. Det skjedde altså en holdningsendring av stor betydning for alle hunderaser på 1800-tallet, også for de gamle og etablerte rasene.

Nakne rariteter

Se egen artikkel om nakenhunder for detaljer

Nakenhunder er for mange en raritet Det er hunder som ikke har pels, eller eventuelt svært lite behåring på kroppen. Årsaken til dette finner man enten i et dominant eller et recessivt gen (arveanlegg) som forårsaker hårmagel. Det er imidlertid ikke slik at alle såkalte nakenhunder kun føder hårløst eller delvis hårløst avkom, for i et valpekull fødes det som regel også normalt behårede valper - som regel i forholdet 2:1 i hårløshet. Nakenhundraser er altså ikke alltid hårløse.

Når disse merkelige hundene oppsto vet man ikke, men det må være svært lenge siden. I Kina er det funnet arkeologiske bevis for nakenhunder som dateres ca. 10.000 år tilbake i tid^[13], men dette beviset kan selvfølgelig ikke tas til inntekt for noen av dagens nakenhundraser.

Hvor mange ulike nakenhundraser som finnes vet man ikke sikkert, men de er mange flere enn de tre hunderasene som FCI anerkjenner. Amerikansk nakenterrier er den eneste rasen man kjenner opphavet til, og den ble skapt mot slutten av 1900-tallet. Det er også den eneste nakenhundrasen som har recessive arveanlegg for hårløshet. De andre nakenhundrasene har alle dominante arveanlegg som utløser hårløsheten. Noen er imidlertid enten utdødd eller i ferd med å dø ut, av årsaker som ikke er kjent.

 Moderne ekstremiteter

Raser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops, puddel og pekingeser m.fl. er produkter av holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder – kall det gjerne designerhunder. Det ble avlet på bestemte eksteriørmessige detaljer for å framelske ekstremitetene.

Enkelte raser klarer ikke lenger føde sitt eget avkom, men må nedkomme via keisersnitt. Noen har store problemer med å puste og spise normalt, tåler verken varme eller kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt, rygger som er så lange at de får prolaps om de snur seg fort, bein som er så korte at de intime kroppsdelene til stadighet setter seg fast i kvist og kvast, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for konstante eksemer, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke er plass for alle de 42 tennene hunder skal ha. Disse ekstreme variantene har de ulike raseklubbene tatt ansvar for å minimere, da det beste for en rase er en sunn rasestypisk og bærekraftig avlstamme.

Om man ser på gamle bilder av disse rasene, finner man fort ut at de ikke så slik ut fra begynnelsen av. Verken pekingeser eller boxer hadde så kort snuteparti som de har i dag, afghaneren hadde langt mindre hårpryd, de intime delene på bassethannen og ørene på cocker spaniel subbet ikke bakken, schäferhunden hadde sunnere vinkler i bakbeina og shar pei hadde ikke så mange hudfolder. Vi kan altså slå fast at rasestandardene de nasjonale kennelklubbene er satt til å passe på i mange tilfeller ikke fungerer etter hensikten. Til nå har disse klubbene valgt å «justere» standardene i takt med utviklingen, eksmpelvis er det en utseendemessig forskjell fra en jakt labrador retriver og en show labrador. Dette gjelder også blant annet for schäfer, hvor det kan være stor utseende og gemyttmessig forskjell fra en bruks (ofte grå) schäferhund i motsetning til en typisk show og familie schäfer.

Hunderaser

En hunderase er et begrep som gjerne benyttes om såkalte raserene hunder, men nedenstående informasjon er av mer generell karakter og gjelder uansett rase eller blanding.

Å velge rase som passer

Det å velge en rase som passer kan være et vanskelig valg, om man først har bestemt seg for å bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljø, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primært ha en familiehund, men de finnes også de som leter etter den perfekte utstillings/lydighet eller brukshunden og som setter seg ekstra godt inn i blodslinjerlinjer, spesielle kombinasjoner og oppdrettere. Noen er også allergisk mot hunder, noe som gjør det vanskelig å ha hund.

 Valgets kvaler

Når man velger rase er det viktig å velge en som passer til ens egen situasjon, miljø, aktivitets- og kompetansenivå. Det er således både dumt og naivt å tro at alle retrievere er lydige og veltilpassede fordi om naboen har en slik flink hund. Slikt krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt å velge en krevende og energisk gjeterhund om man skal ha en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper er kanskje disse rasene ideelle. Likeledes er det dumt å velge en typisk jakthund, som vorstehhund eller haldenstøver om man ikke selv er beredt til å trene eller gå lange turer hver dag, selv om man jakter et par uker på høstparten. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder passer best sammen med bedagelige mennesker. Om du som et bedagelig menneske ønsker å skaffe hund for å få et mer aktivt liv, bør du altså først legge om livsstilen og så eventuelt skaffe deg en hund som passer etter at dette har lyktes.

 Barnevennlige raser

Det finnes ikke noe slikt som en barnevennlig hunderase. Hunder er og blir rovdyr. Forskjellige raser har imidlertid større og mindre potensial til å omgås barn, men dette er helt avhengig av om hundeeieren er en ansvarsbevisst person eller ei. Man anskaffer aldri hund til et barn, selv om barn kan ha aldri så godt av å vokse opp i et hjem der det er hund. Hunder er for voksne ansvarsbevisste mennesker. Hunder må aldri få være alene med barn, ikke engang for et såkalt «øyeblikk». Statistikken viser nemlig at det er i disse såkalte «øyeblikkene» at fatale hendelser oppstår. Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er, den kan ta feil og på et såkalt «øyeblikk» lemleste eller i verste fall drepe.

Golden retriever har av mange blitt «kalt verdens snilleste hund», og snill er den. Det forhindrer imidlertid ikke at den tilhører de rasene som hvert år biter og skader flest barn. Dette skyldes i de langt fleste tilfeller et uansvarlig eierskap. Uansvarlig i den betydning at eierne mangler erfaring og derfor tillegger hunden sin en grad av mennesklig fornuft som ikke eksisterer. Alle hunder trenger konstant tilsyn når de ferdes rundt barn.

Allergivennlige raser

Se også pelsdyrallergi

Hundeallergi heter egentlig pelsdyrallergi og er som regel rettet mot alle arter pelsdyr, herunder også alle hunderaser, siden alle hunder produserer allergener - også nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes således ingen allergirene pelsdyr, men statistisk reagerer færre på hunderaser av typen boxer og puddel, men man vet ikke hvorfor. Dette kan således være en ren tilfeldighet. Forskningen viser nemlig at det i dag ikke finnes grunnlag for å anta at det finnes såkalte lavallergene hunderaser og pelsdyr. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemt pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Har en kraftig allergi kan man reagere på alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr på flere måneder.

Hovedallergenet, som heter Can d 1, er funnet i hudceller, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyra er små eller store har heller ingen betydning.

Om man allikevel må ha en hund, eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.

Norske hunderaser

Det finnes sju norske hunderaser, hvorav tre med røtter langt tilbake i tid. Den grå elghunden er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære raser. Buhunden er allikevel trolig eldre som sådan. Den kan ha røtter tilbake til tiden før vikingtiden (år 800-1050). Den mest eksotiske er allikevel lundehunden, med sin unike anatomi. Den ble reddet som rase for få år siden.

1. Dunker
2. Haldenstøver
3. Hygenhund
4. Norsk buhund
5. Norsk elghund grå
6. Norsk elghund sort
7. Norsk lundehund

 Populære hunderaser

Nedenfor finner du en liste over de ti mest populære hunderasene i Norge. Listen baserer seg på faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub og er et gjennomsnitt av norske registreringer målt over en periode på 5 år (2000-2004). Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver rase mellom parentesene. ^[14]

1. (8078) Schäferhund
2. (5351) Norsk elghund grå
3. (5090) Border collie
4. (4942) Engelsk setter
5. (4775) Golden retriever
6. (4128) Gordon setter
7. (3523) Rottweiler
8. (3308) Labrador retriever
9. (3094) Cavalier king charles spaniel
10. (2511) Dachshund strihåret

 Forbudte hunderaser

Ikke alle hunderaser er tillatt å holde lenger i Norge, fordi noen mennesker har benyttet dem til formål som ikke regnes som akseptable i et moderne samfunn. Dette er de såkalte «kamphundene», som enkelte miljøer har benyttet til regulære hundekamper. Egentlig er det merkelig at flere av disse hunderasene har blitt forbudt, for de er opprinnelig avlet for å være menneskekjære. De regnes ikke som aggressive, men som farlige på grunn av sine manglende bitehemninger. Listen av såkalte farlige hunder samsvarer imidlertid dårlig med den statistikk som finnes på området. Kun en av topp tre værstingene på bittstatistikken står nemlig på listen over forbudte hunderaser i Norge.

I tillegg til rasene nevnt nedenfor er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår.

1. Amerikansk staffordshireterrier (amstaff)
2. Amerikansk pitbullterrier (pitbull)
3. Argentinsk dogge
4. Fila brasileiro
5. Tosa

Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr. ^{[15] [16]}

 Hundebitt

Statistikken forteller at hundebitt er et ganske vanlig fenomen, selv om slik informasjon er lite tilgjengelig i Norge.

 Statistikk

I Norge føres det ingen offentlig statistikk over hundebitt. Det er imidlertid grunn til å anta at hunder biter omkring 15 000 nordmenn hvert år. Av disse må mer enn 4 000 til medisinsk behandling.

I 1994 anslo amerikanske forskere at det i USA alene ble bitt 4,7 millioner mennesker det året. 800 000 av disse trengte medisinsk behandling og 14 døde som følge av skadene de pådro seg. Over 50% av de bitte var barn, men de sto for nær 75% av den medisinske behandlingen. Hele 77% av bittene skjedde med et familiemedlem eller en venn av familien. I mer enn 61% av tilfellene skjedde hendelsen i, eller i tilknytning til hjemmet/eiendommen. Pitbull, rottweiler og schäferhund (i den rekkefølge) var de rasene som var hyppigst involvert i de alvorlige tilfellene (dødsfall, der de fleste var barn).

Statistikk fra USA er basert på bitt der huden på offeret er punktert, slik at det blør. Hunder som «klyper» (ikke punkterer huden) blir altså ikke medregnet i det statistiske grunnlaget.

Aggressive og farlige hunder

For mange er aggressive og farlige hunder det samme, men slik er det ikke i virkeligheten. En aggressiv hund trenger ikke å være farlig, og en farlig hund trenger ikke å være aggressiv. Nå er det jo også slik at en hund kan være både aggressiv og farlig, og det er dessuten slik at dette er svært situasjonsbetinget.

Aggressive hunder er ofte tydelige og tilkjennegir gjerne klart at de ikke er fornøyd med situasjonen. Den kan virke pågående i den hensikt å avskrekke, men ofte vil den selv trekke seg unna dersom det oppstår en situasjon som vil medføre fysisk konflikt. Om årsaken til aggressjonen avtar eller forsvinner opphører gjerne aggressjonen raskt. Slik aggressjon har med hundens overlevelsesinstinkt å gjøre, og bunner gjerne i usikkerhet.

Farlige hunder søker fysisk konflikt på et stadium der dette ikke er nødvendig. Dette kan skje uten noen form for aggressjon, noe som gjør slike hunder svært vanskelig å forholde seg til. Et eksempel er hunder i flokk som angriper uten varsel. Et annet eksemper er hunder som står bundet og angriper uten varsel. Et tredje eksempel er en hund som ser sitt snitt til å stjele en godbit, og ufrivillig biter den som har godbiten i sin iver etter å nå den.

Årsaker til hundebitt

Hundebitt skyldes nesten alltid til et uansvarlig eierskap, selv om genetikk i en viss grad også må inngå i grunnlaget, og da spesielt med hensyn til skadeomfanget. Det statistiske materialet for bittskader peker imidlertid mot en rekke andre faktorer enn hunderasenes genetiske arv, f.eks. det faktum at visse typer mennesker tiltrekkes av visse typer egenskaper hos hunder. Macho mennesker søker altså macho hunderaser, men har ofte ikke kunnskap og erfaring nok til å utstå et slikt eierskap. Resultatet blir et hundehold på «lykke og fromme», der risikoen for bittskader er betydelig.

Utløsende faktorer

Utløsende faktorer kan nesten alltid tillegges hundens flokk- og rovdyrinstinkter. Barn som løper, leker, skriker eller spiser er mest utsatt, fordi de både vekker rovlyst og står lavt på rangstigen. Et vanlig scenario er en hund som snapper mat fra et barn. Hensikten var kanskje ikke å skade, men bittet ble en realitet fordi hånden var en del av matkilden hunden tok. Hunder som forsvarer egen mat, familiemedlemmer og territorium er også vanlige utløsende faktorer, kanskje fordi hunden tolker situasjonen feil. I så måte er hunder gjerne mest vaktsomme på eget territorium. Derfor skjer også de fleste hundebitt i hjemmet eller på egen eiendom, herunder også i egen hytte, bil m.v.

 Lister og temasider

 Temasider

• Hundens anatomi
  • Hundens hud
  • Hundens pels
  • Hundens labber
  • Hundens poter
  • Hundens klør
• Nordiske hunderaser
  • Danske hunderaser
  • Finske hunderaser
  • Islandske hunderaser
  • Norske hunderaser
  • Svenske hunderaser
• Japanske hunderaser

Lister

• Liste over hunderaser, alfabetisk
• Liste over hunderaser, gruppevis
• Liste over hundegrupper
• Liste over berømte hunder
• Liste over kennelklubber

Ville og semi-ville canider

• Afrikansk villhund
• Asiatisk villhund
• Dingo
• Pariahhund
• Prærieulv
• Sjakal
• Ulv
• Ulvehybrid

 Referanser

1. ^ Det er fortsatt stor uenighet mellom forskerne om hunder virkelig nedstammer fra gråulv eller en kanskje nå utdødd annen art/underart. I så måte er Canis lupus variabilis et mulig alternativ (Pei 1934, Olsen 1985).
2. ^ Okumura et al. 1996; Vilà et al. 1997; Tsuda et al. 1997
3. ^ Gowlett 1993
4. ^ Peter Savolainen
5. ^ Kungliga Tekniska högskolan
6. ^ Evolutionary Biology and Forensics
7. ^ Dogs Evolved From Handful of Wolves
8. ^ Multiple and Ancient Origins of the Domestic Dog
9. ^ Hvor gammel er egentlig hunden? (Forskning.no))
10. ^ The Ancient Wolves of India (PDF)
11. ^ Molecular evolution of the dog family
12. ^ Collie or Pug? Study Finds the Genetic Code (The New York Times)
13. ^ Royal Canin Hundencyklopedia, s. 322, utgitt av Aniwa Publishing, 2003
14. ^ NKKs statistikker
15. ^ Lov om hundehold (Lovdata)
16. ^ Forskrift om hunder (Lovdata)